De siste par ukene har jeg prøvd noe nytt. Hver dag – to ganger om dagen – har jeg praktisert pusteøvelsen til Wim Hof. Det har vært en utrolig god opplevelsen – men jeg har også observert at det er en del av meg som ikke liker det jeg gjør.
Si hei til ego
Kjenner du deg igjen i dette? Du bestemmer deg for å gjøre en endring – begynne å trene for eksempel. Du har kjent på det lenge, men har utsatt og utsatt og ikke kommet igang med det.
Så kommer dagen – du kommer deg på treningsstudioet og det føles fantastisk. Du er igang! Og du gjentar det også. Det går faktisk noen uker, men så…
Si hei til ego. Den delen av oss som ikke er spesielt glad i forandring og skaper et veldig travelt hode når du begynner å tukle med det satte “jeget”.
Og gjett om jeg fikk hilse på denne delen av meg når jeg begynte med denne nye øvelsen.
Gode unnskyldninger
For min del skaper jeg fort mye tankestøy rundt det å prøve nye ting. Jeg må gjøre det riktig. Og med det skapes det tanker som ødelegger hele prosessen. Noen ganger så mye at jeg ikke kommer i gang.
Denne pusteøvelsen er et eksempel på det. For jeg har faktisk visst om den i flere år. Men noe i meg har lagd unnskyldninger:
“Usikker på hvordan jeg skal gjøre det så jeg står over”
“Wim HOf driver mye i kulda – jeg hater kulde så det her kan ikke være noe for meg”
“Virker slitsomt”
Ego: 1
Mitt nye jeg: 0
Det var scoren helt til for noen uker siden da hinderet ble så lavt at jeg ikke hadde unnskyldninger lenger. Wim Hof har vært smart å lage en app hvor du får guiding så enkel at jeg er igang med et trykk. Så da var det bare å sette igang.
Ego: 1
Mitt nye jeg: 1
Fantastisk start
Og det var en fantastisk start. Umiddelbart skapte pusteøvelsen følelser i kroppen jeg ikke hadde kjent før – gode følelser som fylte kroppen med varme.
Men øvelsen skaper også følelser det er tydelig jeg har lagret i kroppen lenge. Ting jeg trenger å gi slipp på.
Faktisk har pusteøvelsen gjort meg så bevisst på en smerte jeg bærer på i solar plexus at jeg er er optimistisk for min diabetes – hvis jeg får gitt slipp.
For denne smerten er en så stor del av meg at den er meg. Og når jeg da begynner å tukle med den er det bare å si hei til ego igjen.
Hvem vinner?
For hva som har skjedd nå er at jeg har gått fra å gjøre øvelsen med et nysgjerrig sinn – og bare gjort det – til nå å skape mye tankestøy rundt det.
Det er fascinerende og merke seg hvor travelt hode mitt er i løpet av pusteøvelsen. Tanker popper opp hele tiden – det vil ikke bli stille.
Egoet er med andre ord igang igjen, og kanskje sterkere enn noen gang. Jeg har begynt å jobbe med noe som rører så dypt i nervesystemet at det potensielt kan få gamle mønstre i meg til å rakne.
Hvor jeg vil med meg selv og livet roper hurra, men egoet vil ha det slik det er. Smerte har blitt en familiær del av meg – det er trygt. Er det trygt hva som venter på den andre siden?
To be continued…
