Jeg har opp igjennom årene fått meg ganske gode rutiner på kosthold og på trening, og den positive effekten et lavkarbo kosthold og treningen gjør på blodsukkeret er fantastisk. Men noen ganger stopper det opp, selv med gode rutiner, og forrige uke var et eksempel på dette.
Faktisk så begynte det allerede forrige helg, for jeg skjønte at todo listen begynte å bli stor og når jeg la alt jeg skulle gjøre inn i kalenderen så jeg at uka ble full – veldig full. Jeg kunne kjenne stresset komme, sammen tanker som gjerne hører med: “Hvordan skal jeg få tid til alt dette?”, “Dette blir slitsomt.” og “Blir det bra nok?”.
Med andre ord så burde varsellampene allerede ha gått og jeg kunne ha tatt tak, men slik gikk det ikke.
Lite søvn
Når man har mye å gjøre må jeg finne måter å få tid til alt dette på. En måte er å ta av tid man bruker på noe annet, som for eksempel å sove. Det er bare det at dette er det dummeste stedet å kutte da det skaper et skred av problemer. Og for min del så startet problemene allerede på mandag. Jeg hadde da meldt meg på en aktivitet på kvelden som tok mye lenger enn først antatt, med følgen at jeg først var i seng 01:00 og var oppe igjen 07:30. 6,5 timer søvn er ikke gunstig, og det er heller ikke gunstig at jeg våkner sent på grunn av daggry fenomenet. Blodsukkeret er høyt, jeg er trøtt og jeg har mye å gjøre.
Negativitet
Det å ha høyt blodsukker skaper dårlig stemning. Det å være trøtt gjør meg utafor og gretten, og det å ha mye å gjøre uten å føle at man har kontroll er frustrerende.
Disse tingene har den felles nevneren at de er negative og skaper negative følelser, og når man er i en slik situasjon så snus synet på verden. Man får en tendens til å se på driten istedenfor mulighetene. Utfordringen er videre at disse negative tankene skaper mer negative tanker, og man havner i en sinnstemning som tar mer ut av en. Det å gå rundt og plages over det høye blodsukkeret eller arbeidsmengden hjelper fint lite, og jeg har til gode å høre noen si: “Hei, du skulle bare sett hvor mye jeg fikk gjort i dag fordi jeg var sur, grinete og skikkelig negativ!” eller “Blodsukkeret mitt er helt topp fordi jeg føler meg skikkelig dritt om dagen!”.
Men allikevel så velger hodet å kverne på det. Til og med når en liten del av meg vet hvor ufornuftig det er, så er det så utrolig enkelt å bare være der. Det faktum at det er jeg som styrer mine egne tanker, og at jeg strengt tatt bare er en tanke unna en helt annen opplevelse, en helt annen følelse, føles allikevel umenneskelig vanskelig. For jeg har ikke krefter og jeg har ikke tid.
Mindre effekt av treningen
Når blodsukkeret mitt er vanskelig, og daggry fenomenet har slått ut i full blomst så har en treningsøkt på morgenen vist seg å gjøre underverker. Men denne uken har ikke effekten jeg er vant til skjedd. Selv med samme type trening og samme type kosthold, så er det noe som har sørget for at det butter imot. Og når det butter imot, så skapes mer frustrasjon. Ser du hvor dette går?
Større behov for oppkvikkere og distraksjon
En annen observasjon er at når jeg er trøtt, sliten, lei, negativ også videre, så øker behover for ekstern stimulans. Det ble et veldig fint ord, men med det mener jeg oppkvikkere som kaffe eller noe som kan distrahere meg fra situasjonen jeg er i. Typiske eksempler på dette er hyppig sjekking av Instagram, Facebook eller VG.
Kaffe gir meg ett løft, men når jeg er skikkelig trøtt så er behovet for en oppkvikker større enn det kaffe klarer å gi meg. Derfor ender det ofte med en mengde som ikke er bra, og etter den 3. koppen så er ikke gevinsten der lenger – snarere tvert imot.
En annen observasjon er bruken av sosiale medier når jeg er utafor. Frekvensen er ganske sammenfallende med hvor trøtt og sliten jeg er og for å unngå at jeg faller i denne fella for ofte så tar jeg i bruk apper for å tvinge meg til å holde fokuset. En av disse er Forest appen. Men denne uka som var skal jeg innrømme at den appen ikke ble startet en gang.
Man skipper de gode mentale rutinene
Det jeg også har merket meg er at de rutinene jeg har for å sørge for at slike stressende situasjoner ikke oppstår, er de første som går føyken når man først havner på feil spor. På grunn av at man er så sliten, så finner man ikke kreftene til å ta fatt på disse rutinene som egentlig ville ha hjulpet meg med å få brutt den negative spiralen jeg er i. Istedenfor fortsetter jeg med boost av kaffe, sjekke sosiale medier og TV kvelder som gjør at jeg kommer for sent i senga.
For de av dere som er nysgjerrig så er de øvelsene jeg egentlig skulle ha utført en økt med meditasjon på morgenen, som i sin enkleste form er å høre på en sang en liker. Mer om dette kan du lese i denne boken av Kamal Ravikant.
Den andre rutinen jeg har er å føre en journal. Det finnes flere typer her, men den malen jeg bruker er utviklet av Deborah Borgen i Unique Mind. En annen populær journal er 5-minute journal.
Men det er håp
Selv om det har vært en slitsom uke så er det viktig å få å få frem at det også har vært observasjoner i positiv forstand. Observasjoner som viser at man kan gjøre noe med situasjonen, og at denne selvplagingen ikke er den naturlige tilstanden til kroppen. Eksempler på dette er når jeg unnet meg fem minutter på sofaen for meg selv og bare kunne kjenne at jeg var til stede. Gjør jeg dette tar det meg bare noen få rolige pust før jeg kjenner hvordan magen begynner å jobbe og spente muskler gir slipp. At denne anspentheten får konsekvenser andre steder i kroppen, som blodsukkeret, er noe jeg måler gang på gang.
Problemet er dessverre når man setter seg selv i en stressende situasjon, så blir disse pausene kun et lite avbrekk og med en gang man er ferdig så kommer tankene og spenningene tilbake. Denne normale tilstanden som jeg så sårt trenger for en god helse og et godt blodsukker blir noe jeg dytter meg vekk fra gjennom mas og jag.
Så når jeg nå i etterkant reflekterer over uken og jeg ser jeg har svarene for en bedre hverdag med diabetes, så spør jeg meg selv: Hvorfor gjør jeg denne feilen gang på gang?
En ting er hvertfall sikkert. I kveld skal jeg legge meg tidlig.
