Dette sitter skikkelig langt inne. Jeg har jo alltid vært den som har gjort alt riktig. Den som fikser alt. Som sjelden spør om hjelp. Har alltid tatt vare på meg selv og alle rundt meg. Jeg har de siste tre årene etter at jeg fikk diabetes blitt enda flinkere til å ta vare på meg selv. Flinkere til å kjenne etter. Lytte til kroppen, gjøre de riktige tingene. Men noen ganger så vil jeg ikke høre. Det gjelder nok helt sikkert flere enn meg.
”Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Hadde det kun vært det å spise riktig, så hadde diabetes vært enkelt. Dessverre så er det ikke sånn. ”
Det er så utrolig mye mer. Det er stress, det er hormoner, tanker, nok fysisk aktivitet, nok søvn. At de du er glad i har det bra, at arbeidsmengden ikke blir for stor, etc etc…
Stress er nok det vanskeligste å håndtere. Fordi stress er så mye. Akkurat nå føler jeg at jeg ikke har særlig stress i livet mitt. Men jeg har hatt perioder de siste årene som har skapt mye stress. Dette har ført til et høyt blodsukker. Noe som også er helt vanlig. Jeg har tenkt at når alt bare blir normalt igjen så vil alt ordne seg. Jeg har lukket øynene litt når jeg følte jeg målte for høyt. Har skyldt på for mye å gjøre, for mye å tenke på og for lite trening. Jeg ser jo at en hard treningsøkt virker positivt på blodsukkeret. Men jeg har verken tid, eller ork til å trene hardt hver dag.
Jeg har alltid tatt min insulin på kvelden. Den siste tiden har jeg vært nødt til å øke antall enheter. Det varierer litt gjennom måneden, men jevnt over må jeg ta mer nå enn før. I perioder følte jeg at uansett hvor mye jeg tok, så responderte ikke kroppen som den skulle. Når jeg var på kontroll sist så hadde jeg en HbA1c som var langt over det jeg ønsket meg. Jeg våkner ofte med fastende blodsukker som er helt ok, +/- 5. Men det tok lang tid før det gikk ned etter mat. Jeg spiser som jeg alltid har gjort. Minimalt med karbohydrater, moderat med proteiner og mye fett til hvert måltid. Det tok likevel timer før blodsukkeret gikk ned til dit det skulle. Ofte ble det ikke lavt nok til neste måltid.
Contents
hide
Kontroll på sykehuset
Etter en prat med diabeteslegen på sykehuset måtte jeg innrømme at jeg faktisk trenger litt hurtigvirkende insulin for å hjelpe kroppen min etter et måltid. Jeg endret også langtidsvirkende fra kveld til morgen, for å se om det har effekt.
Nå er alt normalt igjen. Ved å ta langtidsvirkende når jeg våkner virker det som om kroppen håndterer blodsukkerstigningen etter mat mye bedre. Jeg har brukt hurtigvirkende kun få ganger etter at jeg fikk det. Og da 2 enheter hver gang. I tillegg har jeg regulert ned langtidsvirkende litt, da effekten av å ta tidlig på dagen virker å være såpass god.
Et nederlag
Det er skikkelig tull av meg å ta dette som et nederlag, men det er det jeg har følt på. Jeg er jo den som alltid har håndtert dette så godt. Som har fortalt alle dere hvor enkelt alt er, bare du gjør de riktige tingene. Jeg har vært nødt til å sette meg ned å ta en liten prat med meg selv om akkurat dette. Gjøre noe med følelsen rundt det. Det aller viktigste er å få ned langtidsblodsukkeret på et normalt nivå.
Jeg vet at om jeg fortsetter med det jeg gjør, så vil kroppen likevel takke meg. Jeg spiser den maten jeg skal spise. Mat som ikke belaster bukspyttkjetelen mer enn nødvendig. Jeg sørger for at jeg får nok fysisk aktivitet, for det om jeg nok sikkert kunne rørt mer på meg. Men det er ikke det som er greia, jeg gjør det jeg kan når jeg kan. Og det er bra nok! Jeg er mye flinkere til å rydde i tanker og følelser. Jeg bekymrer meg ikke så mye lenger. Følelser og tanker henger alltid sammen, så vi kan faktisk velge hvordan vi vil ha det der og da. Når jeg innimellom synes alt er dritt så tar jeg tak og nullstiller hjernen.
Likevel, diabetesen har jeg ikke alltid kontroll på. Den følger meg alltid, og det er mye å ta hensyn til. Heldigvis er det ingenting jeg ikke kan gjøre på grunn av den, bortsett fra å dytte munnen full av dårlig mat og drikke, men det kan jeg leve med.
Faktisk så har jeg mer energi, er mer utholdende, har en roligere mage og ser annerledes på livet etter at jeg fikk diabetes. Så egentlig er det ikke så ille. Bare blodsukkeret holder seg der det skal være.
Møter du selv utfordringer du synes er vanskelig å erkjenne?
blodsukkerblodsukkerstigningerkjennelserinsulininsulinproduksjonkarbohydraterKroppenmeditasjonSinnetTrening
14 Comments
Diabetes type 1 (herunder undergruppe LADA) er en kontinuerlig utfordring som kan kreve ulik kontringsstrategi og -løsninger over tid.
For meg – diagnose LADA (C-Peptid 190 og Anti-GAD over referanserammen ved diagnosetidspunktet 10.10 2010) – har det vært visse endringer over noen drøye perioder.
Bruker ikke insulin. Normalt blodsukker med kostholdsregulering. Forsterket kontroll med fysisk aktivitet.
Alle trenger inspirasjon og motivasjon – kanskje må en oppmuntre seg selv hvis omgivelsene har nok med seg selv.
“Dårlige” resultater bør ikke skaper resignasjon.
Eksempelvis omtales dette med å være begrenset av snevre grenser (sterk negativ reaksjon på dårlige resultater og uro/selvsabotasje ved suksess) i boken til dr. phil. og professor i prestasjonspsykologi Willi Railo “Best når det gjelder”.
https://bokelskere.no/bok/best-naar-det-gjelder-praktiske-raad-i-idrettspsykologi-og-mental-trening/103439/
Nærmere nåtiden, 2016 – “Frykt for fremgang og suksess”?
http://www.ingridkristiansen.com/2016/01/25/frykt-for-fremgang-og-suksess/
Takk for tilbakemelding, Kjell. Alt henger sammen med alt og alt må være i balanse. I en periode nå må jeg hjelpe kroppen litt, men jeg tenker at når alt er på plass så vil blodsukkeret også være lettere å håndtere. Det er absolutt en kontinuerlig utfordring. Jeg skjønner litt av hva som foregår, uten at jeg har gått så dypt inn i det i dette innlegget. Jeg ser fremover og vet at ingenting varer evig. Noen ganger får vi noen ekstra utfordringer, men vi lærer av det også 🙂 Hvordan er din c-peptid i dag? Jeg hadde selv 114 da jeg fikk diagnosen.