Å være selvopptatt nok

Vi har alle lært at vi skal være snille mot andre. At vi skal bry oss og hjelpe når andre trenger det. Vi har også lært at vi ikke skal være selvopptatte, og at det er viktig å sette andre først. Ingen vil vel bli kalt egoistisk?

Noen ganger er vi ekstra “flinke”, vi bryr oss veldig og tar innover oss alt det den andre sliter med. Vi føler med dem så mye at vi blir skikkelig lei oss, vi blir slitne av å tenke på hvor vondt den andre har det. Vi er så fulle av sympati at vi nesten lever den andres følelser. Vi snakker masse om hva som er vanskelig, og hva som eventuelt kan gjøre det enda enda vanskeligere.

Vi er også utrolig flinke til å stille opp når andre trenger hjelp. “Selvfølgelig skal jeg bake den kaka, og selvfølgelig kan jeg hente og bringe. Og ja, jeg vil veldig gjerne komme til det middagsselskapet.” Jeg vet at noen ganger skirker kroppen NEI, men vi sier likevel ja. For vi har jo lært å være høflige og si ja når noen spør, har vi ikke?

Hva skjer med helsa når vi alltid er så utrolig “snille”? Når vi aldri lytter til hva kroppen prøver å fortelle oss? Vi kjenner alle den følelsen vi får når kroppen skriker NEI og vi likevel sier ja. Man blir helt nummen og tom, kjenner noen ganger at man blir sliten bare ved å tenke på hva man skal gjøre. I verste fall kan det ende med at du blir syk den dagen det gjelder. At du blir liggende med hodepine, eller at du får en infeksjon i kroppen. Dette er forsvarsmekanismer. Når vi overkjører oss selv på denne måten kan det sette seg som fysiske smerter eller sykdom. For oss med diabetes kan det også måles på blodsukkeret. Det å spise riktig vil hjelpe å regulerer blodsukkeret, men ca 50 % skyldes andre ting enn kosthold som stress, lite søvn, mangel på fysisk aktivitet, tunge tanker etc.

Når vi over år neglisjerer det kroppen prøver å fortelle oss kan det sette seg kroniske smerter og sykdom i kroppen. Det er ikke sikkert all verdens undersøkelser greier å finne ut hva det egentlig kommer av, men smertene er reeelle og kan om vi ikke tar tak sette seg som sykdom og smerter i flere deler av kroppen.

Det handler alltid om balanse!

God helse handler om balanse. Når det ikke finnes ubalanser er vi friske og harmoniske, og vi føler vi har masse overskudd. Er du sliten og stresset kan for det første kroppen ikke nyttiggjøre seg av den næringen som er i maten du spiser, du får ikke nok søvn fordi stress får tankene til å spinne. Sover du lite får du lite energi. Du får heller ikke pustet normalt, og kan føle at brystet tetter seg, ryggen blir vond etc. Mye begymringer og følelser som redsel, indre uro, sjalusi etc setter seg ofte i brystet og øverst i magen. Dette fører til at pusten også bokkeres og noe som igjen kan  manifistere seg videre ned til lever, nyrer, fremsiden av brystet og bukspyttkjertelen. Det siste vil påvirke insulin- og glukoseproduksjonen.

Selv føler jeg at jeg har stålkontroll på kostholdet mitt, jeg er også ganske fysisk aktiv, men likevel er det perioder hvor blodsukkeret mitt lever sitt eget liv uten at jeg alltid skjønner hvorfor. Jeg er nå mye mer bevisst når dettte skjer og kan ofte relatere det til ting som skjer i livet mitt, altså hva jeg tenker på som igjen kan påvirke både søvn og evnen til å puste rolig. Jeg har også blitt mye flinkere til å sette grenser for meg selv, jeg sier nei når jeg føler jeg ikke orker, eller ikke kan, og jeg tar ikke lenger innover meg andres bekymringer på samme måte som jeg gjorde før. Jeg bryr meg selvfølgelig, men jeg har kommet frem til at jeg ikke hjelper andre ved å grave meg ned i samme “dritten”. Det finnes mange måter å hjelpe andre på uten at man trenger å ta innover seg følelsene den andre bærer. Det vi oppnår da er at vi er to som ikke har det bra. Nå hører jeg hva den andre sier, men jeg tømmer ikke bensin på bålet. Jeg prøver heller å hjelpe den andre til å se på det som er positivt, ikke fokusere så mye på det som ikke er bra. Å få et menneske som sliter til å le tenker jeg, er en fin måte å hjelpe på. Vi har alle ansvar for vårt eget liv og jeg sier derfor aldri hva den andre skal gjøre, om jeg blir spurt sier jeg hva jeg mener, men det får bli opp til den enkelte hvilken løsning han/hun velger på sine problemer. Jeg støtter de valgene andre tar, og tar det ikke personlig om de velger noe jeg innerst inne ikke skjønner. Vi gjør alle det som føles riktig for oss ut fra der vi står i dag. Det som er viktig tenker jeg, er at den andre vet at jeg er der.

Jeg er også veldig bevisst på hva jeg føler. Alle har vi tunge dager, men greier vi å forstå hvorfor dagen er tung, og hvorfor vi tenker/føler som vi gjør kan vi lettere gjøre noe med det. Jeg har erfart at det å sette seg ned, trekke pusten og fokusere på det som er viktig hjelper meg til å snu sinnsstemningen jeg er i. Jeg har også sluttet å ta ting personlig. Jeg vet det er noe i meg som fremkaller reaksjoner jeg får. Det kan være sinne over hva noen sier, eller at jeg blir lei meg for noe andre sier eller gjør. Det er ikke den andres feil at jeg reagerer som jeg gjør. Det er ikke alltid enkelt, men jeg spør meg selv ofte; “Nina, hvordan vil du egentlig ha det?”. Innerst inne vet vi jo alle det, og så er det å gjøre det som skal til for å få det du vil ha. Albert Einsten var en klok mann og han har blant annet sagt følgende:

“Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat”.

Vil vi at ting skal bli annerledes må vi derfor ta tak og gjøre noe med det. Når vi har det bra og er i harmoni har vi mer overskudd i hverdagen til å hjelpe andre på den riktige måten. Vi får en bedre helse, vi er nok helt sikkert hyggeligere å være sammen med og vi holder oss friske. Det er derfor helt nødvendig å være litt selvopptatt, men da på den riktige måten. På den måten at vi må ta vare på oss selv, vi må noen ganger sette oss selv først for å hente oss inn litt. For å samle energi til å være der 100 %. Vi skal selvfølgelig bry oss og hjelpe de som er rundt oss, men vi kan kanskje fokusere mer på det å gjøre hverandre sterkere. Vi skal vise empati, være der og støtte andre når de trenger det. Men vi trenger ikke si ja hver gang noen spør. Det er ikke alltid det passer, og noen ganger kan det være mer hjelp for den andre at vi faktisk sier nei, at vi lar den andre ta ansvar selv. Det er sånn vi vokser, det er sånn vi kan gjøre hverandre sterkere tror jeg. Kanskje er det ikke alle som blir like fornøyde om du begynner å si nei, men det er ikke ditt problem. Du MÅ tenke på deg selv for å holde deg frisk, og for å være der når det virkelig trengs.

Føler du selv noen ganger at du blir dratt i litt for mange retninger på en gang? Har du selv sagt ja til noe du kjenner tydelig i kroppen at du ikke ønsker?

Sharing is caring!