Det finnes i dag i hovedsak to typer diabetes som man forholder seg til: Type 1 og type 2. LADA eller type 1,5 har man også, men det ser ut til at hvis man for eksempel tar disse ekspertene på ordet så er konsensus at dette er en type 1 som inntrer senere i livet.
I hovedsak så er forskjellen mellom de to at den ene er auto-immun (type 1 og type 1,5) mens den andre (type 2) ikke er det og “karakteriseres av varierende grader av insulinresistens og relativ insulinmangel“.
Utfallet er dog det samme. Man får et høyt blodsukker, og uten behandling kommer senskadene.
Men når det kommer til behandling så strides de lærde, og hvor vi som har fått diagnosen blir stående på sidelinjen mens avisoverskrifter, debatter og forskning kontinuerlig kommer med motstridende informasjon. Men man blir ikke friskere av å stå på sidelinjen, og min tilnærming har derfor blitt å ta grep om min situasjon og finne ut hva som fungerer best for meg. For hva skjer om man ikke følger normen?
Min historie
Da jeg ble diagnostisert så fikk jeg type 1 diagnosen med basis i blant annet følgende:
- HbA1c på 13,8
- C-peptid på 128
- Utenfor referanseområde for Insulin antistoff
Det som jeg synes er litt spesielt med type 1 og type 1,5 diagnosen er at det virker som siden du i auto-immun kategorien så er tanken at du er sjanseløs, så når det gjelder livsstilsråd så eksisterer de nesten ikke. For hva er poenget? Din insulinproduksjon vil stoppe opp. Så på sykehuset etter diagnosen er fokuset heller på hvordan man setter insulin, før jeg blir sendt ut i livet igjen med ett mål: Lev som før, men lær deg å sette insulin som passer med mat og aktivitet.
Nå har det seg slik at jeg har vært igjennom en del sykdom før jeg fikk diabetes, som blant annet kreft og sarkoidose, så når jeg fikk diabetes diagnosen så var det bare noe logisk som tilsa at det var noe fundamentalt feil, og at det å leve som før ikke var veien å gå.
Så jeg bestemte meg for å ikke leve som før, og begynte fra dag en etter diagnosen med min livsstilsendring som først og fremst dreide seg om en kostholdsendring – og da til lavkarbo. Følgene av mine endringer var at jeg etter seks måneder ikke lenger behøvde insulinsprøyten, og med det så passet diagnosen jeg hadde fått dårlig. Så hva er man da? Er man en type 1,5 eller type 2 eller en type 1 som gjorde noe annet enn normalen og oppnådde et annet resultat. Er det kanskje mer ved diabetes enn vi vet, og som gjør at de kriteriene som blir brukt i dag ikke passer?
Det jeg er ganske sikker på er at om jeg ikke hadde endret min livsstil så hadde jeg passet type 1 diagnosen utmerket. Kroppen min har ingen mulighet til å håndtere det kostholdet som er anbefalt av helsemyndighetene uten at jeg må ha ekstra insulin, men på et lavkarbo kosthold og med fokus på trening og stress så fungerer det utmerket.
Det store spørsmålet
Men selv om alt fungerer utmerket nå, så henger det et stort spørsmål i luften: Hvor lenge? Og her ser det ut til at det helsevesenet har bestemt hvilken retning det skal gå: “…viss restproduksjon av insulin, men erfaringsmessig vil man allikevel forvente at insulinproduksjonen vil falle såpass over tid at han etterhvert vil behøve insulin.” Så dommen har jeg fått, men behøver det å gå sånn? Det svaret ser ut til å bare kunne komme med tiden, og nå 4,5 år etter diagnosen er jeg fortsatt i en situasjon hvor jeg klarer meg med egenproduksjonen jeg har – så lenge jeg holder meg til min nye livsstil. Men selv med et godt blodsukker så er det fortsatt en annen faktor å følge med på: Insulin antistoffet de fant når jeg fikk diagnosen.
Selvdestruksjon
For selv om det finnes ulike typer av diabetes, så er det en faktor som jeg synes er mer skummel enn alle andre – og som er den som setter kronen på type 1 og type 1,5 diabetes: Auto-immun. Det er noe i kroppen din som gjør at den går til angrep på seg selv.
Sånn sett så har jeg dårlige odds. Kroppen min har tidligere vist at den er i stand til å gå til angrep på seg selv, ref. kreft diagnosen. Men i mitt hodet så fordrer det at man opprettholder de grunnleggende faktorene – livsstil. Om man derimot endrer disse grunnleggende faktorene så bør også sluttresultatet endres.
Og for min del ser dette ut til å stemme. Ikke bare klarer jeg meg med den egenproduksjonen jeg har, og har opprettholdt den i 4,5 år. Insulin antistoffet er nå under referanse området.
Det er når man ser slike resultater at man blir nysgjerrig og spørrende, og siden forskning i dag ikke har alle svarene så hviler det på hver enkelt å finne ut av hva som fungerer og bli en ekspert på selv og sin diabetes. Det er nemlig ingen andre som sitter på bedre svar på din sykdom enn deg selv.
Bli ekspert på seg selv
For er det en ting jeg har blitt god på de siste årene så er det å bli ekspert på meg selv. Og det er fantastisk. Det å bli bevisst over sin egen helse og velvære, og ta konsekvente valg fordi det hjelper kroppen din gir deg mer tilbake – og det setter deg selv i førersetet. Du er ikke lenger en som rusler ubevisst gjennom livet. Du blir klar over hvilken fantastisk skapning du er og hvor unik du er.
En viktig grunn til at du må bli ekspert på deg selv er fordi det er ingen ting som løser seg om ikke du selv tar kontroll, og selv om vi med diabetes har våre likhetstrekk så er hvordan kroppen vår oppfører seg dag etter dag helt unik – og akkurat dette er det bare du som erfarer og bare du som kan finne ut av hvordan du skal best leve med.
Men det jeg ut fra egne erfaringer kan si er at en bedre hverdag med sykdommen vil blant annet avhenge av hva du spiser, din fysiske aktivitet og hvordan du føler deg (stress etc.). Og det er her du vil møte informasjonsoverfloden av å valg du kan ta: Hva skal jeg spise? Hvordan skal jeg trene? Hvordan kan jeg redusere stresset?
Denne informasjonsoverfloden har jeg selv kavet meg igjennom, og gjør fortsatt – men nå gjør jeg det ved hjelp av den nye tjenesten Diasensa.com jeg utvikler for å organisere informasjonen som er relevant for oss med diabetes. Med det har jeg et mål: Gjør det enklere å finne livsstilen som fungerer for deg og gjøre deg til eksperten på din diabetes.
Har du opplevd positive resultater etter en livsstilsendring?
5 Comments
Ser det du skriver og stusser litt. Jeg har hatt dia 1 i 40 år i år, fikk det da jeg var 2 år, så jeg har litt erfaring. Dersom man er T1 diabetiker kan man ha noe egenproduksjon i en “overgangsperiode” men denne vil forsvinne. Så dersom du fortsatt har produksjon ville jeg anbefale det å gå til en spesialist for å få en annens mening. For oss som er T1 er det livsviktig å ta insulin, uavhengig av normal kost eller lavkarbo, dersom vi ikke får i oss nok insulin vill vi få Ketoacidose.
Hei Hanna,
I innlegget refererer jeg fra epikrisen jeg fikk fra legen på sykehuset i forbindelse med en oppfølging: “…viss restproduksjon av insulin, men erfaringsmessig vil man allikevel forvente at insulinproduksjonen vil falle såpass over tid at han etterhvert vil behøve insulin.” Jeg kan også legge til at epikrisen begynner med “Velregulert diabetes mellitus type 1” (Skjermbilde: http://prntscr.com/bazktg). Med andre ord så sitter jeg her med en usikker fremtid, men jeg ønsker å gjøre det beste ut av det.
I forhold til insulin så må personer med diabetes ta den insulindosen de finner er nødvendig for å opprettholde et velregulert blodsukker, og som du sikkert har erfart så avhenger dette også av andre faktorer enn kosthold. Om jeg ikke spiser det jeg spiser, trener regelmessig og passer på stresset så fungerer det ikke med den egenproduksjonen jeg har heller, og da måtte jeg ha tatt insulin. Men som jeg skriver i innlegget så har jeg vært igjennom andre sykdommer også, og jeg ønsker nå å leve et liv som gir kroppen min optimale forhold for å unngå flere ubehagelige telefoner fra legen min. At følgen av mine endringer i livsstil gjorde at jeg så langt har klart å beholde egenproduksjonen er en bonus, men en bonus jeg har lyst til å holde på så lenge som mulig.