Forståelsen for funksjonen til hormonene endres av og til. Dette er blant annet tilfelle med insulin som har vært sett på som et blodsukkersenkende hormon, nært koblet til problemer med overvekt og diabetes.
I dag har vi begynt å se på en annen forståelse, der effekten på blodsukker er en sekundær mekanisme, eller bieffekt i forhold til hva insulin egentlig gjør. I tillegg påvirker insulin andre hormoner, der det er finstemte balanser når alt fungerer som det skal.
Artikkelen er mest relevant for diabetes type 2, men hormonforståelsen er av generell karakter. Jeg vil også anbefale om du synes denne artikkelen er interessant, og sjekke ut mine to foregående innlegg: 3 gamle myter om diabetes og Blodsukker 101 – Søtt men farlig.
Generelt om hormoner
Hormoner kan deles i to grupper basert på funksjon, de anabole og de katabole. Vanligvis ser vi på de anabole som oppbyggende, mens de katabole er nedbrytende. Hormonbalanse inkluderer at det er balanse mellom disse to funksjonene.
Nedbrytende hormoner kan høres veldig negativt ut, men dette er viktige prosesser i kroppen. Blant annet når næringsstoffer brytes ned til energi ved stoffskifte, eller når fett forlater kroppen brukt til energiformål.
Det er et paradoks at vi kan ha 100.000 kcal lagret på kroppen, og likevel oppleve å ha lite energi tilgjengelig, eller? Kan det ha noe med hormoner å gjøre?
For mye nedbryting kan føre til at vi mister muskelmasse i tillegg til fettvev, eller at kroppen ikke reparerer seg selv godt nok, og ved for mye oppbygging blir vi seende ut som kroppsbyggere (det siste var en spøk).
Poenget er at kroppen alltid vil søke balanse mellom oppbygging og nedbryting, med nødvendig hormonjustering som resultat. Den gjør faktisk alt den kan for å opprettholde det vi kaller for homeostase, eller balanse. På et tidspunkt kan denne tilpasningsevnen bli brukt opp, og det er da ulike symptomer kan dukke opp som overvekt, kroniske smerter eller diabetes type 2.
En av balansene vi trenger å ha på plass er mellom insulin og glukagon. De produseres på ulike steder i bukspyttkjertelen, og har vidt forskjellig funksjon. Det ene er anabolsk, og det andre er katabolsk. Sammen kan de gi en perfekt balanse på blodsukkeret ditt.
Glukagon
Glukagon er et katabolsk hormon som produseres i bukspyttkjertelen sine alfaceller, naboene til betacellene. Glukagon sørger for nedbryting av næringsstoffer, og regulerer leveren sin produksjon av glukose (blodsukker). Under fravær av insulin kan dette finstemte systemet komme ut av kontroll, og vi får en alt for høy sukkerproduksjon i leveren, uavhengig av karbohydrater i kostholdet.
Økt produksjon av glukose kan også gå utover muskelmassen din, da nedbryting av aminosyrer fra muskelvev er en kilde som leveren bruker for å lage blodsukker. Dette er også en grunn til at kronisk stress er en særdeles dårlig ting å leve med. Enten det skyldes overtrening eller andre faktorer.
Når glukagon er nedbrytende betyr det at det bidrar til å bryte ned fett til energibruk, bryter ned sukkerreserver, aminosyrer m.m.
Insulin hemmer effekten av glukagon, så hva skjer da med fettforbrenningen?
Systemet er suverent logisk, hvis insulin ønsker å lagre næring i cellene er det logisk at det motsatte blir deaktivert. Det skjer ikke uttak så lenge innskudd er et tema! Når glukosen er borte aktiveres glukagon for mer produksjon.
Noen er mer følsomme for denne effekten enn andre, og har mindre toleransegrense for karbohydratene. Vi kan se på det som et varehus, der varer skal inn via varemottaket og ut igjen til kunder som kjøper. Glukagon og insulin passer på hver sin dør til varehuset.
Insulin
Rent teknisk er insulin et lite protein som kroppen produserer i betacellene i bukspyttkjertelen. Det har tradisjonelt blitt sett på som et anabolt hormon som senker blodsukkeret, pluss en del andre funksjoner inkludert fettlagring.
Når vi spiser mat stiger insulinnivået. Større mengder skilles ut hvis vi spiser raske kabohydrater eller enkle sukkerarter, mens høyt fiberinnhold reduserer effekten. Rent fett påvirker heller ikke insulin påviselig. Kombinasjonen av mye karbohydrater og mye mettet fett derimot, øker insulinproduksjonen ekstra. Noen mener det kan føre lettere til insulinresistens, der mettet fett har fått skylda for prediabetes.
Kombinasjonen av både mye fett og mye karbohydrater er derfor ingen god kombinasjon, av nevnte grunn. Det er heller ingen naturlig mat som er høy på begge disse to samtidig. Bearbeidet industrimat er derimot ofte høy på sukker og fett samtidig.
Oppgaven til insulin
Her følger en mer detaljert produksjonslinje fra insulinet forlater bukspyttkjertelen.
- når insulin frigjøres i betacellene, påvirker det aller først glukagonproduksjonen i alfacellene. Insulin slår av eller reduserer produksjonen av glukagon.
- deretter går insulinet videre til leveren, der det signaliserer at glukoseproduksjonen kan slåes av, da det er nok glukose i blodårene.
- neste steg er når insulinet går videre ut i kroppen, og regulerer hva som skal skje med næringsstoffene vi har spist. Hva som skal lagres hvor, og hva som skal bli brukt til energi. I denne prosessen blir også blodsukkeret senket, ved at cellene tar opp glukose. Det er den siste effekte til insulin.
En mer beskrivende definisjon er derfor at insulin er et anti-katabolsk styringshormon. Det stopper nedbryting av fett, protein og karbohydrater, og organiserer lagring.
Et stort poeng er at det skal svært små insulinmengder til for å regulere glukagon og leverfunksjon. Mens det skal svært høye nivåer til for å få blodsukker inn i cellene! Derfor trenger vi ikke spesielt mye insulin for å fungere til vanlig, men behovet kan øke dramatisk ved store matinntak.
Hva skjer ved insulininjekssjoner?
Vi får en helt annen effekt av insulin enn når kroppen selv produserer!
Ved injeksjon f.eks. i magefett, vil insulinet først påvirke lokale celler der det blir injisert. Deretter spres det rundt i kroppen for så å ankomme bukspyttkjertel og lever, med sin anti-katabolske virkning. Dette betyr at behovet for mengde insulin er vesentlig større enn når produksjonen går den naturlige veien. Det kan være en ugunstig effekt i forhold til diabetes type 2, som er basert på resistens mot høye insulinnivå, og det siste vi trenger er enda mer insulin i kroppen.
Leptin
Når blodsukkeret tas opp i fettcellene, aktiveres deres metabolisme og produksjon av hormonet leptin. Når leptin nivået er høyt nok, som betyr at du har spist nok, skal leptinet fortelle underbevisstheten i hjernen din om at du er mett. Samtidig vil høyere nivåer av leptin også fortelle bukspyttkjertelen at du er mett, som da slår av produksjonen av insulin siden behovet er borte.
Leptin blir ansett for å være svært viktig i forhold til hvordan kroppen håndterer fettlagring, og hva som skaper overvekt.
Ved å spise riktig type mat i rett mengde for aktivitetsnivået ditt, vil insulin og leptin justere seg automatisk som det skal. Vi føler oss mette når vi skal, og sultne når vi trenger mer energi eller næringsstoffer. Høye nivå av karbohydrater i kostholdet er med på å øke nivået av triglyserider (fettstoffer) i blodet. Dette blir regnet som en faktor for utvikling av leptinresistens.
Kontrollorganet i hjernen er hypotalamus, som regulerer både insulin og leptin. I tillegg regulerer hypotalamus en rekke andre hormoner, inkludert stoffskifte og binyrefunksjon.
Hormonproduksjonen din er et resultat av hvilket behov hypotalamus ser til enhver tid.
Utvikling av resistens hemmer denne signaljusteringen, og vi kan få en ugunstig effekt på kroppen ved for mye leptin og insulin. Vi kan si at resistens er kroppens måte å beskytte seg mot en overproduksjon av hormoner. På alle områder er det begrenset hvor mye kroppen klarer å tilpasse seg, helt opplagt når det gjelder fysisk utfoldelse. Men ikke like opplagt når det gjelder indre anliggender som hormonproduksjon etc.
Siden hjernen ikke får meldingen om at du er mett fra leptin, fortsetter du å spise. Dette er leptin resistens i praksis, og jo mer du spiser dess mer triglyserider vil insulin få produsert. En dårlig sirkel som vedlikeholder seg selv til en stadig dårligere tilstand.
Både insulinresistens og leptinresistens anses som viktige faktorer i overvekt og diabetes type 2. Det har vært en del diskusjon om hvem av dem som er den egentlige årsaken, men sannsynligvis ligger svaret begge steder.
Kortisol
Vi kan lett kalle kortisol for et trusselhormom. Det blir aktivert ved stress og fare, sammen med adrenalin. Men der adrenalin har en kortvarig levetid med halveringstid på ett minutt, gir kortisol en mer langvarig effekt med ulike døgnvariasjoner. Høyt om morgenen og lavt om kvelden hvis balansen er som den skal. Med balanse menes nivå i forhold til melatonin (motsatt døgnrytme) og DHEA som er anabolt der kortisol er katabolt.
Hjernen vår er fintfølende for mulige trusler, den ønsker beskytte oss så langt det er mulig. Utfordringen med dette er at den også kan bli skremt av egne tanker om angst, usikkerhet, frykt. Noe som resulterer i økt binyreaktivitet og kortisolproduksjon. Vi tror bokstavelig talt på det vi tenker!
Økt kortisolproduksjon kan påvirke blodsukkeret, da kroppen gjør seg klar til kamp eller flykt modus.
Både for personer med diabetes og alle andre, er det å føle trygghet, kjenne omsorg og ha det bra, en svært viktig faktor for helsen vår. Ikke bare i forhold til andre mennesker, men også i forhold til hva vi tenker om oss selv. Den andre bloggen jeg skriver på https://enkelhetenilivet.no/ tar for seg mer av dette temaet.
Ga dette innlegget deg en bedre forståelse av hvordan kroppen din fungerer?
REFERANSER:
- http://bja.oxfordjournals.org/content/85/1/69.long
- https://intensivedietarymanagement.com/diabetes-mantra-t2d/
- https://intensivedietarymanagement.com/diabetes-economy-t2d/
- http://diabetes.diabetesjournals.org/content/53/5/1253.full
- http://advances.nutrition.org/content/3/5/736.full
- http://care.diabetesjournals.org/content/30/1/83.full.pdf+html
