Lite karbohydrater er et must for en diabetiker!

I det siste har vi skrevet mye om hvordan psyken påvirker blodsukkeret vårt. At det vi tenker på og bekymrer oss over har nesten like mye å si for blodsukkeret som mat og fysisk aktivitet. I dag har jeg lyst til å skrive litt om mat igjen. For det om alt det andre har mye å si, er det likevel kostholdet som er det viktigste mener jeg. Selv føler jeg at jeg har stålkontroll på mitt kosthold, og tenker sjelden over at jeg spiser et helt annet kosthold nå enn for to år siden. Jeg skjønner likevel at det for mange nok er veldig vanskelig å være så ”strenge” med seg selv. Da diabetessykepleieren sa til meg at det ”nok hadde vært døden for andre å leve sånn som meg” syntes jeg det var en forferdelig ting å si. Samtidig sa hun at hun ikke hadde anledning til å anbefale noe annet enn det statens ernæringsråd anbefaler. Jeg vet at mange sykepleiere dessverre ikke har lært så mye om hvordan maten påvirker kroppen, da hadde de kanskje skjønt at statens ernæringsråd heller “kan være døden” for diabetikere, enn et lavkarbokosthold. Det jeg skulle ønske var ar de hadde vært mer nysgjerrig på et kosthold uten karbohydrater. Særlig når de ser hva det kan gjøre med blodsukkeret og helsen. Det er veldig synd at medisiner skal være det det blir fokusert mest på. Mulig er det andre som har opplevd motsatt, men det eneste jeg har fått beskjed om når jeg har vært på sykehuset på kontroll er at jeg ikke må overdrive.

Blodsukkerstigning

Diabetespasienter har en større risiko for å få hjerte- og karsykdommer og fordi man lenge trodde at mettet fett kunne øke denne risikoen, har vi blitt anbefalt å spise en fettfattig kost. Nå vet vi at det ikke er det fettet vi spiser som setter seg på innsiden av årene, men det fettet kroppen produserer selv. Så tar vi bort fett fra maten vi spiser må vi erstatte med noe annet for å bli mett, nemlig karbohydrater, som igjen omdannes til fett i kroppen. Jeg som type 1 diabetiker har nesten ingen insulinproduksjon, og kroppen vil derfor ikke håndtere den store blodsukkerstigningen som skjer om jeg for eksempel skulle spise brød. For at blodsukkeret mitt ikke da skulle gå rett til himmels måtte jeg har satt en dose hurtigvirkende insulin for å kunne takle stigningen. Jeg vet at det er nettopp det mange diabetikere gjør. Vi har fått beskjed om at grove kornprodukter gir en langsom økning av blodsukkeret, det samme gjør bønner, linser etc. Jeg er ikke enig der. Du vil uansett få en ganske høy stigning om du spiser grovt brød, mulig stigningen skjer raskere om du spiser en skive loff, men begge deler vil gi en kraftig stigning. Ved å da tilføre kroppen ekstra insulin blir stigningen mindre. Men hva skjer egentlig i kroppen når vi har høye insulinverdier i blodet? Insulin er som vi har skrevet om tidligere, et vekst-og fettlagringshormon. Det vil enkelt si at om vi går med høye insulinverdier i kroppen, enten som følge av injeksjoner eller at kroppen må produsere ekstra for å holde et stadig høyt blodsukker nede, vil mye omdannes til fett. Dette fettet kan i verste fall sette seg på innsiden av årene, rundt leveren, buken og ellers på kroppen. Det er altså det fettet kroppen produserer av ulike karbohydrater som er farlig for helsa, ikke det fettet du spiser.

Øker du mengden fett i kostholdet ditt vil du holde blodsukkeret mer stabilt, du vil trenge mindre insulin, noe som også kan føre til mindre fett på kroppen. Faren for å få følinger reduseres betraktelig, og for noen forsvinner den helt. Sjansene for å få eventuelle senkomplikasjoner vil også reduseres.

Når vi vet alt dette synes jeg det er helt forferdelig at vi blir anbefalt å spise så mye som ca 60 % av energien via karbohydrater. Jeg er helt sikker på det at hadde jeg hatt en allergi mot nøtter hadde ikke legen anbefalt meg å spise mer av nettopp det! Likevel er det akkurat det som skjer med oss diabetikere, vi blir anbefalt å spise mye av det vi tåler aller minst. Jeg forstår ikke hvorfor det må være sånn!?!

“Gode” råd ved nyoppdaget diabetes type 1

Jeg hørte en historie om en ung gutt med nyoppdaget diabetes 1. Han hadde på sykehuset fått opplæring i hvordan han før hvert måltid skulle veie og måle karbohydratinntaket i forhold til aktiviteter etc. Dette for å vite hvor mye insulin han trengte. Hver dag i storefri på skolen gikk han hjem for å veie og måle opp lunsjen sin. Dette er veldig mye styr for en ung gutt, også for de fleste andre, og jeg kan godt forstå at de fleste blir motløse om det er sånn de får beskjed om å gjøre det. Fordi vi resten av livet nok ikke vil tåle særlig karbohydrater synes jeg det er best å gjøre det så enkelt som mulig. Mat er noe vi trenger hver dag, det er også mye kos og hygge rundt det å spise, og om vi må begynne å veie å måle opp hvert måltid forsvinner noe av dette. Jeg vet at noen få synes det er helt greit, og at de kan kontrollere inntaket sitt på denne måten, men for de fleste så vil det ikke funke. Selv har jeg aldri telt en eneste karbohydrat, jeg orker ikke å styre med mat på den måten. Jeg sjekker alltid hvor mye karbohydrater en vare inneholder, i begynnelsen sjekket jeg alltid før jeg la varen i handlevogna, men nå har jeg lært meg hva som er ok og ikke så det går temmelig greit å handle på butikken. Her finner du en mal det er greit å bruke.

Hvordan var det før?

Det som også er noe å tenke på, er at før vi fikk tilgang på hurtigvirkende insulin så ble diabetikere anbefalt å spise minimalt med karbohydrater, og mye fett. Du kan lese mer om hva som var nei og ja mat i denne kokeboken for diabetikere fra 1917. Den insulinen vi i dag får er syntetisk og personlig så er jeg skeptisk til store doser av noe som egentlig ikke hører hjemme i blodet vårt. For eksempel indikerer denne rapporten fra Verdens helseorganiasjon (WHO) at det er usikkerhetsmomenter ved den syntestiske insulinen. Misforstå meg rett, jeg mener ikke at man ikke skal ta den insulinen kroppen trenger, men ved å redusere mengde karbohydrater kan vi ta mindre av det.

Så er det det med å føle seg trygg. Jeg endret mitt kosthold temmelig rask etter at jeg fikk diagnosen, derfor har jeg ikke så mye erfaringer med følinger, men nok til at det skremte meg. Jeg var alltid redd for å gå tom, så turte ikke gå lange turer, eller ikke ha ekstra mat i veska. Husk at jeg var temmelig fersk, og lite kjent med både diabetes og hvordan kroppen min nå virket. Jeg var også redd for å legge meg å sove fordi jeg en natt våknet med et blodsukker på 2. Den dagen jeg sluttet å spise karbohydrater var det som å slå av en bryter. Kroppen fungerte normalt igjen, og fordi om det tok en stund før jeg følte meg 100 % trygg, har jeg ikke hatt en eneste føling etter dette, og har sjelden målt blodsukkeret over 10. Jeg tar i dag fem enheter langtidsvikende insulin hver kveld, i tillegg til å balansere blodsukkeret med mat, trening og meditasjon.

Jeg føler jeg ikke kan få sagt det mange nok ganger hvor viktig et riktig kosthold er! Jeg er også temmelig fortvila over de rådene mange får når de får en diabetesdiagnose, både de med type 1 og type 2.

Greier du å stabilisere blodsukkeret ditt med riktig kosthold, vil det også være mye lettere å ta tak i de andre faktorene som spiller inn. Du vil få mer energi, du vil sove bedre og du vil ha mer ork til å være mer aktiv. Du vil også kunne gå ned noen kilo om du har behov for det, og du vil få mindre vondt i ledd og muskler da mye sukker i blodet skaper betennelser i kroppen. Opplever du disse fordelene vil også den mentale biten komme mer på plass. Når alt dette er gevinsten så skjønner jeg ikke at det vil ”være døden for mange å leve sånn!?!”

Det hadde vært fint å høre hva andre har blitt anbefalt av kostholdsråd fra helsepersonell, og hva dere som spiser lavkarbo i dag får av tilbakemeldinger. Helsepersonell skal være med på å gjøre oss friskere, ikke sykere. Heldigvis er det noen som har skjønt det med karbohydrater, men det er enda en lang vei å gå, dessverre!

Del gjerne dine erfaringer i meldingsboksen under.

På forhånd takk 🙂

Sharing is caring!