Denne uken har vi vært så heldige å få Camilla Kittelsen til å gjesteblogge for oss. Her kan dere lese om hennes reise fra hun fikk sin diabetes type1 diagnose for ca to år siden og frem til i dag. Vi er utrolig takknemlige for at hun vil dele sine erfaringer på blog.diasensa.com, og håper flere blir inspirert av hennes historie. Tusen takk Camilla, og masse lykke til videre!
Camilla:
Jeg heter Camilla Kittelsen, og er snart 22 år. Etter over to år som type 1 diabetiker har jeg funnet en livsstil som fungerer godt for både meg og min diabetes.
Det var sommeren 2013 uro og reaksjoner oppsto da jeg, vanligvis en aktiv og glad jente plutselig ble ekstremt utslitt, drakk uvanlig store mengder vann, hyppige toalettbesøk, vektreduksjon, infeksjoner og en rekke andre symptomer. Det gikk en måned fra de verste symptomene oppsto til jeg oppsøkte legevakten, ettersom fastlegen hadde tatt ferie. Hovedgrunnen til at jeg oppsøkte lege var urinveisinfeksjon. Resultatene på urinprøven denne gangen var annerledes. Store mengder sukker ble funnet i urinen, og blodprøvene som ble tatt. Forventningene på vei ut av legens kontor var noe annet enn en kronisk sykdom. Jeg jo skulle bare kureres for den teite urinveisinfeksjonen.
Jeg ble raskt sendt på sykehuset med målt blodsukker på 45 mmol/l. Etter insulinbehandling følte jeg meg gradvis bedre, og alle sterke diabetes symptomer forsvant. Etter en uke på sykehuset lå alt i mine hender. Mange tror diabetes handler om å stikke seg selv i fingeren, og tilføre kunstig insulin i form av injeksjoner. Det skal sies at å måle blodsukker og stikke seg selv i fingeren er kun en brøkdel av sykdommen. Det å behandle diabetes handler mer om riktig kosthold, regelmessig trening og nok søvn etter min erfaring.
Å endre livsstil behøver nødvendigvis ikke være vanskelig, men man må være villig til å gi det en sjanse. Det handler mye om motivasjon og det ligger så godt som fullstendig i dine hender. Selv om jeg føler meg stadig tryggere på sammenhengen mellom diabetes og kropp kommer det aldri til å bli en lett oppgave. Den utfordrer meg stadig, men nå som vi har kjent hverandre i to år forstår vi hverandre bedre.
En av de største utfordringene er å akseptere. Fra å ane fred og ingen fare på vei inn til legens kontor, for så å gå ut samme dør med en kronisk sykdom er vanskelig. Jeg var sint, lei meg og redd. Det føltes også utrolig urettferdig. Jeg har straffet diabetes ved å spise alt som påvirket blodsukkeret negativt. Da kunne humøret mitt sammenlignes med et barn i trassalderen, hvis ikke verre. Jeg var en periode helt ute av kontroll. Alt av papirer, brosjyrer og informasjon fra lege og sykehus gikk rett i søpla. Det eneste som ble igjen av papirer var livsviktige resepter på medisiner.
Etter en vanskelig start med dårlig kosthold, lite energi, dårlig konsentrasjon, infeksjoner og et skyhøyt resultat av hb1ac (langtidsblodsukker) innså jeg at noe måtte gjøres. Etter resultatene på hb1ac stilte legen meg et spørsmål: Ønsker du å bli blind i 2014? Da skammet jeg meg. 17,8 i langtidsblodsukker er et resultat av dårlig regulering og en kropp fullstendig ute av kontroll.
Å akseptere at man har fått en diagnose
Det var først da jeg begynte å akseptere sykdommen, og jeg var tvunget til å forholde meg til en forandret hverdag. Det tok lang tid før jeg klarte å tilpasse meg de ukjente rutinene: Måle blodsukker, veie karbohydrater og sette riktig mengde insulin til alle typer mat. Etter hvert som jeg orienterte meg tilbake i dagliglivet, skaffet meg kunnskap og erfaring klarte jeg delvis å overvinne krisen jeg hadde gått igjennom.
Blodsukkeret ble stadig bedre, men jeg hadde fortsatt lite energi, humørsvingninger, hyppige urinveisinfeksjoner og var ukonsentrert på jobb, i klasserommet og når jeg snakket med folk. Hva kunne jeg gjøre annerledes? Jeg spiste jo sunt og fulgte statens kostholdsråd.
Jeg begynte gradvis å interessere meg enda mer for hva slags kosthold som er optimalt for en diabetiker. Det var først da jeg kom over insulinfri sin blogg alt gav mening. Hvorfor ikke prøve å spise matvarer som ikke øker blodsukkeret? Det er jo utrolig logisk. I kontakt og samarbeid med ernæringsfysiolog som også støtter lavkarbo, kuttet jeg hovedsakelig grovt brød og havregryn som lenge har vært en fast del av mitt kosthold. Egg, kjøtt, fisk, meieriprodukter, nøtter, grønnsaker og frukt er nå hovedingrediensene i mitt kosthold. Det er et hav å velge i, og mitt nåværende kosthold har aldri vært mer spennende og variert.
Etter endret livsstil har jeg oppnådd enorm positiv effekt som jeg aldri trodde var mulig. Jeg har blant annet vært kronisk plaget med urinveisinfeksjoner hvor jeg hadde opp til 14 antibiotika kurer i året. Nå er det snart et år siden jeg sist ble kurert for urinveisinfeksjon. Samtidig har jeg god konsentrasjon til å lese store deler av dagen som fulltidsstudent. Jeg har overskudd til både å trene og deltidsjobb ved siden av studier. Sovemønsteret mitt er mer stabilt. Jeg har halvert langtidsvirkende insulin (lantus) fra 20 til 10 enheter hver kveld, og hurtigvirkende insulin setter jeg svært sjelden. Da jeg spiste betraktelig mer karbohydrater holdt 1 sprøyte hurtigvirkende insulin i maks 2 uker. Nå har jeg brukt ca. 3 sprøyter siden januar. Forrige rutinesjekk hos diabetes lege viste hb1as 5,8 i tillegg til at alle prøver var normale. Fantastisk, eller hva? Dette er nok et bevis på at lavkarbo er optimalt for diabetikere.
Nå studerer jeg ernæring på Norges helsehøyskole i Oslo. Jeg vil jobbe med kosthold ved kroniske sykdommer, og være en motivator hovedsakelig for de med diabetes og andre livsstilssykdommer. Jeg har også opprettet en blogg (ckittelsen.blogg.no) hvor jeg skriver om erfaringer rundt diabetes og deler smakfulle blodsukkervennlige oppskrifter.
