Lavkarbo kost – også noe for en hardbarket type 1 diabetiker?

Denne uken har vi gleden av å dele en gladhistorie fra en type 1 diabetiker som har hatt sykdommen i 36 år, og som nå etter en kostholdsendring opplever en utrolig forbedring i livskvalitet. Reidun har også startet en prategruppe for de som interessert i lavkarbo og holder til Kristiansand området. Ønsker du mer informasjon om dette, ta kontakt med oss her eller på vår Facebook side. Med det overlater jeg ordet til Reidun og hennes historie:

Det banker på døra og inn kommer min kusine. ”Kle på deg, Reidun, og bli med inn for å høre på en som har type 1 diabetes, slik som du, men som ikke bruker insulin. Han regulerer blodsukkeret sitt bare med lavkarbokosthold!

I fire år har min kusine forsøkt å overtale meg til å prøve ut lavkarbo for min svært gjenstridige type 1 diabetes. Jeg har alltid feid det vekk. Legene har jo advart meg. Type 2-ere kan kanskje prøve seg, men for oss type 1ere er det rett og slett farlig! Ferdig med den diskusjonen. Dessuten liker jeg friheten min: Stikk deg og spis hva du vil…

Skjønt liker? Jeg vet ikke helt. Jeg har hatt diabetes siden 1978. Det gikk bra i begynnelsen, på svineinsulin og streng diett – men så kom ”friheten”. Vi fikk hurtigvirkende ”human” (dvs. kunstig) insulin, og dermed kunne vi gi oss selv insulin etter behov og spise hva vi ville. Gjett om jeg skulle ta igjen de tapte år!

Og likevel – i alle år siden jeg på 90-tallet forlot den gammeldagse fettrike og karbohydratfattige dietten, hadde jeg til gjengjeld for min frihet strevd konstant med blodsukkerets berg- og dalbaner: opp i 30 og ned i 2 mmol/l. Langtidskomplikasjonene hadde etter hvert begynt å gjøre seg gjeldende: nevropatien i føttene var et begredelig faktum, øynene var operert to ganger, Microalbiminurien spøkte med nyrene mine, våren 2012 ble jeg rammet av hjerneslag. Og nå satt jeg her 100 % uføretrygdet pga diabetesen min. Likte jeg meg?

Men her sto da kusinen min med bilen klar. OK, jeg blir med. Det kan ikke skade å lytte til en så spesiell historie…

Jeg bombarderte Steinar Larsen med spørsmål under foredraget. Han svarte godt for seg – men én ting ville jeg ta ham for: Han kunne vel godt eksperimentere med lavkarbo, han som ennå hadde egenproduksjon av insulin i kroppen?! Men med hvilken autoritet kunne han anbefale lavkarbo for en gammel diabetesknark som jeg, og fire andre type enere fra Diabetesforbundet som satt tvilende på bakerste benk? Vi hadde jo neppe noen egenproduksjon igjen etter mange år i dette gamet! Og hva visste han som ikke brukte insulin om følinger, for ikke å snakke om den konstante frykten for følinger som kunne regjere oss innimellom? Ja, med hvilken autoritet talte han? Han gikk jo omkring insulinfri!

Jeg gikk hjem og slo det hele fra meg. Trodde jeg. Men Steinar forfulgte meg hvor jeg gikk og sto. Jeg smugtittet på blog.diasensa.com – og tenkte: skader det noe om jeg prøver littebittegrann?

Jeg prøvde. Ett måltid. Jeg ble stående å måpe: Blodsukkerkurva på pumpa mi, målt gjennom sensoren som var koblet til kroppen, viste en rett strek!! Jeg prøvde ett måltid til, og ett til… en dag, to dager. Jeg stirret vantro på den nesten flate kurva. Jeg konstaterte også at det evinnelige søtsuget hadde forsvunnet boms ut i lufta etter få dager.

Dette måtte jeg sjekke videre. Jeg begynte å google på ”lavkarbo” – og kom over Dr. Hexebergs klinikk. Der fantes det en Lavkarboklubb, med oppskrifter, artikler og undervisning, samt invitasjon til nettmøter – for medlemmer. Jeg meldte meg inn – og kom i tide til et nettmøte omkring diabetes. Jeg fikk svar av Dr. Erik Hexeberg som jeg måtte gruble masse på, jeg hadde jo aldri hørt slike merkelige ting før i hele mitt lange diabetesliv! Dr. Erik Hexeberg inviterte meg like godt til livsendringskurs for diabetikere en ukes tid i Spania tidlig på høsten.

Jeg ble sittende og tenke etter nettmøtet… Blodsukkerkurva mi var fremdeles like flat, så dette måtte jeg bare finne mer ut av. Jeg spiste jo mat som ikke trengte insulin, dermed hadde jeg omtrent umiddelbart gått ned ca. 30 % i insulinmengde. Jeg brukte omtrent bare basalinsulinet i pumpa nå, og det måtte jeg også snart redusere, for ikke å komme for lavt ned i blodsukker. Jeg måtte stadig ta midlertidige basaldoser, som f.eks. 30 % reduksjon i 4 timer, nei, 7 timer, nei jeg må jo fortsette, ellers kommer jeg snart for lavt, 10 timer da, nå har jeg holdt på med denne midlertidige basalen i dagevis… æsj jeg programmerer heller en helt ny profil med lavere insulininntak! Borte vekk var berg- og dalbanene med over 30 mmol/l og opp i HIGH og bortevekk var svalestupene ned mot avgrunnen og de skremmende, hjelpetrengende følingene. Jeg registrerte at jeg nå bare brukte 50 % av opprinnelig mengde insulin, knapt seks uker etter min første, usikre start.

Jeg meldte meg på Spaniakurset og dro! Og hvem dukket opp der, andre enn nettopp Steinar Larsen som var blitt invitert med som foredragsholder på kurset?! Han kjente meg igjen med en gang – og her satt jeg altså som kursdeltaker! Hva hadde skjedd? Vi hadde mye å snakke om! Denne gangen nikket jeg meg gjennom hele foredraget hans :).

Gode blodsukkerverdier, mer energi, deilig smakfull mat – og en bonus på 6 kilo mindre kroppsvekt – alt dette var bare helt nydelig. Og likevel – det nydeligste har jeg ennå ikke fortalt om: Jeg er kvitt den konstante, tærende angsten for følinger! Som type 1 diabetiker av gammel årgang, hadde jeg mistet alle symptomer på føling –og gikk rett inn i hjelpetrengende følinger. Frykten var verre enn selve følingene. Jeg endte opp med å si til meg selv: Jeg tør ikke gå 1 km til butikken? Tenk om jeg havner i hjelpetrengende føling!! Angsten begynte å binde mine daglige handlinger.

Siden jeg begynte på lavkarbo har jeg aldri hatt en føling av det hjelpetrengende slaget! Jeg er nå HELT fri denne konstante angsten – og tar meg lange turer til fots uten å tenke stort på blodsukkeret. Når jeg trener går blodsukkeret enten litt opp eller kanskje bare ned 1 – 2 mmol/l, aldri slik det var før med hyppige berg- og dalbaner, stadige avbrudd for å måle blodsukker og hive inn på saft og andre hurtigvirkende karbohydrater, og så trene videre på full mage og nederlagsfølelse innabords…

Så, for to uker siden, kom tiden for å gå til diabeteslegen til halvtårskontroll på sykehuset. Hun konstaterte fort at jeg var i meget god form. Jeg hadde fortalt henne at jeg hadde gått over på lavkarbokosthold  men hun likte ikke at jeg var på absolutt ketogen kost. Hun tok en telefon inn til en av de ”store” legene på Rikshospitalet og ba om råd. Jeg har jo ikke lyst til å ta fra henne det som endelig har fått hennes vanskelig regulerbare diabetes under kontroll, hørte jeg henne si... De diskuterer lenge med hverandre – og endte med: Lykke til, Reidun. Vi tror dette er løsningen for deg!

Så kjære venner på Diasensa. Her blir jeg værende. Jeg er ikke helt insulinfri, det vil jeg nok aldri bli. Til det kom jeg noen ti-år for sent i gang. Men jeg er storlig fornøyd med hva jeg har oppnådd så langt. Og jeg tror flere gode overraskelser venter på meg. For nå er jeg der jeg  burde ha vært hele tiden: på en kost vi som mennesker er genetisk tilpasset. Fra nå av er det ingen vei tilbake. Her blir jeg værende!

Optimistisk hilsen

Reidun Vargas

Sharing is caring!