”Flinkpikesyndromet” – tanker rundt min diabetes

Dette året har vært utrolig tøft på mange måter. I jula ble jeg lagt inn på sykehuset i hui og hast. Det var temmelig kritisk og jeg skulle ikke ha kommet inn så mye senere før det hadde vært for sent. Jeg vet hvor redde og bekymret alle rundt meg var, selv var jeg midt oppe i det og forsto nok ikke helt hva som hadde skjedd. Jeg ble liggende fem døgn på overvåkningen koblet til masse slanger, og etterpå ble det like mange dager på vanlig sengepost.

Hele januar var jeg sammen med familien i Trøndelag, og jeg grudde meg hver dag til jeg skulle reise hjem og deale med sykdommen min alene. Jeg måtte bli kjent med kroppen min på nytt for ingenting fungerte som det pleide. Jeg hadde store svingninger i blodsukkeret, og syntes det var skremmende og ubehagelig de gangene jeg fikk følinger. Jeg var redd for å legge meg til å sove, for hva om jeg ikke våknet igjen.. Jeg hadde lest et sted at om blodsukkeret var veldig lavt om kvelden var det lurt å spise brød, så jeg begynte å spise litt brød igjen. Jeg hadde holdt meg unna korn i over ett år før jeg ble syk, fordi jeg følte ubehag av å spise det. I etterkant har jeg også fått påvist glutenintoleranse.

Jeg tok insulin før alle måltid, loggførte insulindoser og det jeg spiste. Blodsukkeret var som en jojo den første tiden og jeg var utrolig sliten! Seks uker etter at jeg ble lagt inn på sykehuset kontaktet jeg Steinar. Jeg hadde i bakhodet noe jeg har blitt fortalt av en veldig klok dame en gang ”det du ikke er født med kan du bli frisk av”, så når jeg så hva han skrev ble jeg utrolig glad.

Jeg hadde lest masse om lavkarbo og diabetes og hadde også blitt anbefalt et slikt kosthold av en ernæringsterapeut. Nå forsto jeg mer hvor lite karbohydrater jeg egentlig burde spise. Jeg slukte alt av litteratur, leste om andre som hadde gode erfaringer med det samme. Jeg ble mye friskere fra dag en. Blodsukkeret ble helt stabilt og jeg har ikke hatt en eneste føling etterpå. Jeg fortsatte livet mitt igjen som om ingenting hadde skjedd, ”glemte” litt at jeg hadde vært så syk. Jeg kom i gang med trening for fullt igjen, var tilbake i jobb og alt gikk bra!

Plutselig mistet jeg en i nær familie som jeg var veldig glad i. Dette var et utrolig hardt slag, men jeg er sterk og taklet dette også. Hadde noen veldig tunge dager med familien før jeg reiste hjem igjen og fortsatte som før. Jeg trente masse, det hjelper meg å holde alt annet unna. Jeg fokuserte 100 % på min egen helse og syntes alt gikk fint. Etter kort tid klappet jeg fullstendig sammen, blodsukkeret ble høyt og alt føltes tungt og vanskelig. Det tok meg et par uker med egenpleie som yoga, lange turer og meditasjon så var jeg tilbake igjen.

Det gikk fint noen uker, så skadet jeg meg under trening. Så nå har jeg holdt meg i ro i en hel måned, har fått tenkt mye og kjenner jeg er utrolig lei av å være så forbanna flink!!

Noen ganger må man bare erkjenne at man ikke er super-woman, kroppen og sinnet trenger tid til å hente seg inn igjen. For alle rundt meg virker det nok som om jeg har stålkontroll på alt, men også når man tror man er supersterk trenger man innimellom å gi seg selv lov til å kjenne på alt som ikke er så innmari kult. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg hadde sluppet å blitt så syk! Men når det først ble sånn så vil jeg gjerne gjøre det beste ut av det. I tillegg vet jeg hvor redde alle i familien var når jeg ble lagt inn på sykehuset. Jeg har bestemt meg for å være her sammen dem alle lenge, og jeg har også tenkt at den tiden jeg er her skal jeg være 100 % frisk.

Jeg skjønner at ikke alle ønsker å leve like strikt som meg, men det er helt opp til hver enkelt og dette er mitt valg. Jeg har lært meg å lytte til min egen kropp, kjenne på de symptomene som er der og så gjøre noe med det. Alle mine prøver viser at det jeg gjør er riktig. Jeg har perfekt kolesterol, blodsukkeret er som på en ikke diabetiker, og ellers er alt helt normalt.

Jeg føler meg ikke noe annerledes enn før bortsett fra at jeg hele tiden må tenke på hva jeg spiser. Det plager meg ikke, jeg spiser masse god mat og egentlig er det ingenting jeg savner. Bortsett fra når dagene kan føles litt rævva, for å si det på trøndersk. Da kjenner jeg det hadde vært digg å bare dytta innpå både potetgull og annet snop. Jeg vet det ikke hadde fått meg til å føle meg bedre, det er bare at noen ganger så hadde det føltes godt å bare drite i alt, så får det gå som det går…

Å dele erfaringer med andre

Grunnen til at jeg ville skrive denne bloggen sammen med Steinar, var for å fortelle andre at det finnes andre muligheter enn det du blir fortalt om av helsevesenet. Det er ikke alle leger og sykepleiere som kan så veldig mye om kosthold, og jeg personlig mener det er alt for mye karbohydrater i den maten vi blir anbefalt å spise. Jeg er heller ikke enig i at vi skal spise en så fettfattig kost, da riktig fett er noe vi trenger for å både holde oss friske og holde blodsukkeret stablt. Selv spiser jeg to, noen ganger tre ganger om dagen og det fungerer helt fint. Alle er nok ikke enige med meg, men det er helt greit, da finner man det man leter etter et annet sted. Har du en god helse i dag og alt fungerer helt fint trenger du sikkert heller ikke å gjøre noen endringer. Det er de av dere som føler at alt ikke er så greit vi har lyst til å nå ut til. Vi er alle forskjellige og vi har ulike behov. Målet må være å finne noe som passer akkurat deg, men da er det viktig å lytte til kroppen. Da hjelper det heller ikke å fortsette som før, da vil det ikke skje noen endring.

Ikke bare er det viktig hva du spiser, men hvordan du har det er like viktig. Er du fornøyd, trives du på jobben, sover du nok, er du lykkelig?  Alt henger sammen og alt må være på plass for at vi skal få et godt liv og en god helse.
Noen ganger er dagene tunge, og det er helt normalt. Av og til trenger vi å bare roe ned, tenke på oss selv, og gjøre det som er best for kropp og sjel. Det tror jeg vi alle kan bli mye flinkere til!

Jeg håper du finner din vei, og vi hjelper deg gjerne underveis om du ønsker det.

Sharing is caring!